Kabal

Solitaire er en felles betegnelse på kortspill for én spiller, der kortstokken legges ut etter bestemte regler, og resultatet avhenger av en kombinasjon av kortrekkefølge, logikk og tålmodighet. I dag forbindes ordet ofte med Klondike på datamaskin, men solitaire-tradisjonen er langt bredere og eldre: den omfatter dusinvis av spill med ulik grad av tilfeldighet, strategi og vanskelighet.

Spillets historie

Kortspillrøtter og tidlige former

Den nøyaktige datoen for når solitaire-spill oppsto er ukjent, fordi tidlige kortfornøyelser lenge eksisterte i muntlig og hjemlig tradisjon. Spill der kort ble lagt ut, oppsto der spillekort allerede var utbredt, men der det ikke alltid fantes partnere til et vanlig parti. Én spiller kunne bruke kortstokken som en oppgave i orden, oppmerksomhet og beregning: kort ble flyttet etter farge, rang, rød-svart veksling eller spesielle mønstre, og suksess avhang av om en kaotisk utdeling kunne bringes til en forhåndsbestemt form.

I europeisk kultur ble solitaire-spill mer synlige på 1700- og 1800-tallet. De ble ikke bare oppfattet som spill, men også som en rolig beskjeftigelse for hjemmet, salongen eller en lang kveld. I ulike land festet ulike navn seg: i fransk tradisjon ble ordet patience brukt, som understreker tålmodighet, mens det engelske solitaire betyr et spill som spilles alene. Det russiske ordet «пасьянс» kom gjennom fransk påvirkning og beholdt lenge tonen av en langsom, nesten rituell utlegging av kort.

Tidlige solitaire-spill var mangfoldige. Noen lignet gåter, der nesten all informasjon var synlig og spilleren beregnet rekkefølgen på handlingene. Andre var mer avhengige av tilfeldighet: en del av kortene lå igjen i stokken, og den videre utviklingen av partiet ble først klar etter nye vendinger. Derfor har Solitaire alltid stått mellom spill og oppgave. Det finnes en tilfeldig utdeling, men også valg som kan forbedre posisjonen eller tvert imot føre den inn i en blindvei.

Solitaire i hverdagen og kulturen

På 1800-tallet ble Solitaire en av de mest praktiske kortbeskjeftigelsene. Det trengs ikke selskap, man trenger ikke diskutere innsatser, danne lag eller holde høyt tempo. Et bord, en kortstokk og kunnskap om reglene er nok. Denne tilgjengeligheten gjorde solitaire-spill populære blant mennesker som ville fylle en pause, roe seg ned, teste oppmerksomheten eller bare bruke tiden uten ytre støy.

Solitaire fikk også symbolsk betydning. I litteratur og hverdagskultur ble det å legge ut kort ofte knyttet til venting, ettertanke og forsøket på å se orden i tilfeldighet. Noen ganger ble Solitaire nesten oppfattet som spådom, selv om spilleregler og forutsigende praksiser ikke er det samme. Denne dobbeltheten hjalp sjangeren med å bestå: for noen var den underholdning, for andre en måte å konsentrere seg på, og for andre igjen et kjent ritual som ikke krevde en samtalepartner.

Etter hvert oppsto stabile familier av solitaire-spill. Klondike bygger på spilleområdet, bunken og fundamentene; FreeCell gjør nesten all informasjon synlig og forvandler partiet til en logisk oppgave; Spider Solitaire krever bygging av lange sekvenser inne i arbeidsområdet; Pyramid bygger på å fjerne par av kort med en bestemt sum. Disse spillene har ulike regler, men de forenes av én idé: spilleren reduserer gradvis kaoset i den første utdelingen og forsøker å bringe kortstokken til en klar struktur.

Overgangen til den digitale tidsalderen

Solitaire-spill fikk virkelig masseutbredelse med spredningen av personlige datamaskiner. Kortspillet som tidligere måtte legges ut for hånd, passet ideelt til skjermen: programmet stokket kortene selv, kontrollerte lovlige trekk, lot spilleren raskt starte et nytt parti og krevde ingen plass på bordet. Dette endret spillevanen. Solitaire sluttet å være bare en hjemlig aktivitet med fysiske kort og ble en kort digital pause, tilgjengelig når som helst.

Versjoner som var innebygd i populære operativsystemer spilte en særlig rolle. For mange brukere var datamaskinens Klondike det første møtet med Solitaire. Det var enkelt, forståelig og alltid for hånden. Spillere åpnet det i noen minutter, men lærte gradvis strategi: når kort skulle snus, når en kolonne skulle frigjøres, når et kort skulle flyttes til et fundament, og hvorfor et forhastet trekk kunne blokkere partiets videre utvikling.

Dataversjonene endret også forholdet til feil. I det fysiske spillet kunne spilleren glemme rekkefølgen av trekk eller ved et uhell forstyrre oppsettet, mens digital Solitaire gjorde det mulig å angre trekk, lagre partier, velge vanskelighet og sammenligne resultater. Dermed kom sjangeren nærmere gåten: selv et kjent oppsett kunne betraktes som en oppgave som kunne løses mer presist, raskere eller med færre unødvendige handlinger.

I dag finnes solitaire-spill i nettlesere, mobilapper og klassiske kortsett. De har beholdt sin viktigste fordel: et parti krever ingen motstandere og passer lett inn i en kort pause, men kan likevel være dypt nok for en oppmerksom spiller. Ulike varianter tilbyr ulik balanse mellom tilfeldighet og strategi, så Solitaire er ikke ett spill, men en hel sjanger av kortoppgaver. I denne sjangeren er det lett å endre reglene, men vanskelig å endre grunnlaget: spilleren arbeider med et begrenset sett trekk, åpner gradvis muligheter og søker øyeblikket der spredte kort begynner å danne et system. Derfor forblir Solitaire forståelig selv når tider, enheter og spillevaner skifter.

Solitaire har overlevd skiftende tider fordi grunnideen er enkel og varig: av en tilfeldig utdeling må orden bygges gradvis. Nettopp det gjør sjangeren forståelig for en nybegynner og fortsatt interessant for dem som vender tilbake til den i årevis.

Reglene i Klondike

Klondike er den mest kjente varianten av Solitaire og kalles ofte bare «Solitaire». Det spilles med en standard kortstokk på 52 kort uten jokere. Målet med partiet er å flytte alle kortene til fire fundamenter etter sort, fra ess til konger. Hvert fundament bygges separat: hjerter på hjerter, spar på spar, ruter på ruter og kløver på kløver.

I begynnelsen av partiet deles kortene ut i sju arbeidskolonner. I den første kolonnen ligger ett åpent kort, i den andre ett skjult og ett åpent kort, i den tredje to skjulte og ett åpent kort, og slik videre til den sjuende kolonnen. Resten av kortene danner bunken. Fra bunken snur spilleren kort til avkastbunken: i noen versjoner ett om gangen, i andre tre om gangen. Nettopp denne trekkmåten påvirker vanskeligheten i partiet sterkt.

I arbeidsområdet flyttes kort i synkende rang og med vekslende farge. For eksempel kan en rød nier legges på en svart tier, og en svart dame på en rød konge. Sorten betyr ikke noe i arbeidsområdet; bare rang og farge teller. Hvis det ligger en passende sekvens på det øverste åpne kortet i en kolonne, kan hele sekvensen flyttes med rekkefølgen bevart.

Når et skjult kort i en kolonne kommer øverst, må det snus. Dette er en av de viktigste måtene å komme videre i partiet på: jo flere skjulte kort som blir tilgjengelige, desto flere valg finnes for senere trekk. Hvis en kolonne blir helt tom, kan bare en konge eller en sekvens som begynner med en konge legges på den tomme plassen. Derfor er en tom kolonne verdifull, men den må brukes bevisst.

Fundamentene fylles i stigende rekkefølge. Først legges essene, deretter toere, treere og de neste kortene i samme sort. Å flytte kort til fundamentene bringer seieren nærmere, men det er ikke alltid best å gjøre det med én gang. Noen ganger trengs kortet fortsatt i arbeidsområdet som støtte for et annet kort i motsatt farge. Hvis det fjernes for tidlig, kan et viktig mellomtrekk gå tapt.

Bunken brukes til å finne kort som mangler i arbeidsområdet. I varianten der ett kort snus, ser spilleren flere muligheter og kan oftere komme tilbake til kortet som trengs. I varianten der tre kort snus, er tilgangen mer komplisert: et kort kan være synlig, men midlertidig utilgjengelig så lenge andre avkastkort ligger over det. Derfor krever partiet ikke bare at man finner det åpenbare trekket, men også at man forstår den kommende syklusen i bunken.

Partiet er vunnet når alle kortene er flyttet til fundamentene. Tap er vanligvis ikke formelt, men praktisk: spilleren når en posisjon der ingen nye kort kan åpnes, ingen kolonne kan frigjøres, og ingen nødvendig trekk kan hentes fra bunken. I digitale versjoner kan man angre noen handlinger, starte en ny utdeling eller endre trekkmåten.

Tips og teknikker for Klondike

Det viktigste rådet for Klondike er å åpne skjulte kort først, ikke bare gjøre alle tilgjengelige trekk i rekkefølge. Et åpent kort gir informasjon og nye muligheter, mens et skjult kort fortsatt er en hindring. Hvis valget står mellom å flytte et kort fra avkastbunken og et trekk som åpner et kort i en kolonne, er den andre muligheten ofte mer nyttig. Jo tidligere en dyp kolonne åpnes, desto lettere er partiet å styre.

Å frigjøre kolonner er spesielt viktig, men en tom kolonne bør ikke stå uten nytte. Bare en konge kan legges der, så før man frigjør den, bør man se om det finnes en tilgjengelig konge eller en sekvens som begynner med en konge. Hvis et slikt trekk ikke finnes, hjelper den tomme plassen foreløpig ikke. Men hvis kongen er tilgjengelig, kan den nye kolonnen åpne en lang kjede av omorganiseringer og gi tilgang til flere skjulte kort.

Ikke skynd deg med å flytte alle kort til fundamentene. Ess og toere kan vanligvis flyttes trygt, men kort av middels rang trengs noen ganger i arbeidsområdet. For eksempel kan en rød sekser være nødvendig for en svart femmer som dekker et viktig kort. Før et kort flyttes til et fundament, er det nyttig å sjekke om feltet blir mindre fleksibelt etterpå.

I varianten der tre kort snus, er det viktig å huske rekkefølgen i bunken. Man trenger ikke å memorere hele kortstokken, men det hjelper å legge merke til hvilke kort som dukker opp sammen og hvilket som blir tilgjengelig etter neste gjennomgang. Noen ganger er det riktige trekket å ikke ta et kort fra avkastbunken med en gang: hvis det blir liggende, kan neste syklus gi en bedre kombinasjon.

Prøv å unngå å lage lange sekvenser bare for ordenens skyld. En pent bygget rekke kan være nytteløs hvis den blokkerer en kolonne og ikke hjelper med å åpne nye kort. En god sekvens i Klondike er en som frigjør plass, flytter en konge til en tom kolonne eller avslører et skjult kort. Hvert trekk bør vurderes etter hva det gir noen steg senere.

Det er også nyttig å følge med på fargebalansen. Hvis feltet mangler svarte kort av nødvendig rang, kan de røde kortene som avhenger av dem bli sittende fast lenge. Noen ganger er det bedre å beholde en alternativ støtte og ikke flytte det eneste passende kortet et annet sted. Denne tilnærmingen er spesielt viktig midt i partiet, når noen fundamenter allerede vokser, men arbeidsområdet ennå ikke er ryddet.

En annen teknikk er å arbeide med de tyngste kolonnene. Jo flere skjulte kort en kolonne inneholder, desto høyere er prioriteten. Å åpne ett kort i en lang kolonne er ofte viktigere enn flere små omorganiseringer i korte kolonner. Hvis et trekk ikke åpner et kort, ikke frigjør plass og ikke fører et fundament videre uten risiko, er det verdt å lete etter et mer nyttig alternativ.

Klondike kombinerer tilfeldigheten i utdelingen med oppmerksom planlegging, så ikke alle partier må være løsbare. Men nøye spill øker sjansene tydelig: åpne skjulte kort, ta vare på tomme kolonner og ikke gjør automatiske trekk bare fordi reglene tillater dem.